NAV og svindel – løgn lønner seg

Da har vi fått bekreftet det igjen.

NAV gjør det statlige bedrifter gjør best – skyver alt ansvaret på sluttbrukeren. Det vil si – nedover i systemet til de som ikke har makt.

Selv om man prøver å være ærlig og bevisst på ansvaret, så blir man straffet – og det er uansett hvem som gjør feil lengre opp i kjeden.

Om en saksbehandler i NAV gjør en feil slik at man får for lite penger eller for mye penger, så er det mottakeren som skulle ha fått hjelp fra NAV – som blir straffet på grunn av inkompetanse i NAV. Og dessverre er loven formet slik at alt ansvaret skyves over på sluttbrukeren, uansett. Om man får for mye penger, blir det straff selv om en betaler tilbake. Og om man får for lite penger må man sloss med NAV, som også er en straff i seg selv – siden man kunne brukt energien til å søke jobber og gjøre noe mer samfunnsnyttig enn å måtte sloss med NAV.

For å gjøre ting litt mer rimeligere for de som faktisk trenger hjelp, så burde noe av ansvaret skyves over på saksbehandlerne og deres ledere – slik at de faktisk prøver å anstrenge seg for å gjøre en god jobb. Uten ansvar så blir det heller ingen konsekvenser for saksbehandlerne, bare store konsekvenser for brukerne til NAV. Og uten ansvar så er det likegyldig om man gjør en god jobb eller ikke.

Samme svada finner man også i andre lover og forskrifter som tjener som regulerende og en potensiell melkeku for staten (alt som har med biler å gjøre, f.eks).

Tredje lagspiller

Men i det private næringslivet er rollene blitt byttet om på. Der er det forbrukeren som plutselig har alle rettighetene og dermed inget ansvar – og private bedrifter har alle plikter både mot stat og kunder.

Forstå det, den som kan.

Største feil

Det som virkelig svekker rettsikkerheten og tilliten til dømmende makt er det at saken mot Bondevik ble henlagt i forrige uke. Det er dér tornen virkelig svir.

Private lovgivere, utøvere og dommere

Dette er et innlegg jeg skulle ha kommet med for 11 måneder siden, men jeg har ikke kommet så langt enda. Men i lys av siste tids hendelser (Piratebay-saken) så har jeg tenkt å forsette dette innlegget.

I Norge har vi minst 1 firma og minst 1 organisasjon som sier at det er OK å skyve til side rettssikkerheten til fordel for rettighetsinnehavere. Dette er en rettssikkerhet som selv den verste sorten kriminelle får uten å måtte slåss for det.

Firmaet er advokatfirmaet Simonsen DA med Espen Tøndel i spissen og organisasjonen er IFPI med Marthe Thorsby som frontfigur.

Den prosessen som de har startet er i praksis privatisering av 3 embeter som er og burde forbli statens oppgave, nemlig den første, andre og tredje statsmakt – lovgivere, utøvere og dommere. Det er meget tydelig at det er drømmen til Espen Tøndel med tanke på de brevene han stod bak for rundt ett år siden. Disse brevene – hvis signert – gir adovkatfirmaet Simonsen DA blankofullmakt til å kreve erstatning fra eieren av signaturen for sine egne fremtidige handlinger i tillegg til å kunne kreve erstatning for handlinger begått av de i nærmeste omgangskrets til eieren av signaturen.

Hva slag rolle skal ISPen ha?

Det er også tydelig at de blander litt i kortene om internettleverandørene sin rolle på burde være. De mener at alle datapakker (packets) skal bli inspisert for å finne ut hva pakken inneholder og om innholdet er lovlig eller ikke. Bare det innebærer store tekniske utfordringer og store spørsmål om lovlighet og personvern til alle nettbrukere. For å dra en analogi til den virkelige verden og Posten. Er det rett at Posten som transportør, skal inspisere hver eneste pakke og brev som blir sendt med Posten om innholdet er lovlig eller ikke? Hva om pakkene bare er fragmenter? Det blir en helvettes jobb å først sjekke hver enkelt pakke for lovlighet, for deretter å se om helheten utgjør noe ulovlig.

Det samme gjelder datapakker. Hver for seg utgjør en datapakke en heller kjedelig mengde data. Forenklet har den har en til-adresse og en fra-adresse. Innholdet er så definert med en lengde n-bytes hvor så innholdet i pakken kommer. Innholdet kan være alt fra leselig tekst, til binærdata og til slutt kryptert innhold. Det er bare html og enkelte andre formater som havner i kategorien leselig tekst – og selv da må en ha et trent øye for å kunne plukke med seg relevant informasjon. For binærdata må man sette det sammen i en kontekst (en sending med mange kolli). Og det er binærdata mesteparten av trafikken er i. Det gjelder alt fra bilder, vedlegg i epost, MS Word dokumenter, filmer og programmer og så videre. For krypterte data må man sette det i kontekst og deretter må man ha en nøkkel for å dekryptere data. Egentlig havner tekst også i binærdatakategorien, men for enkelthets skyld tok jeg den ut.

Så hva med lovligheten av hele sulamitten?

I dag er det kun toll og politi som har lov til å sjekke innholdet i pakker – og det etter grunn til mistanke. Hva synes du? Blir det rett om postmannen skal sjekke om brevene og pakkene som han leverer til mottakerne?

Et mer viktigere spørsmål er om Posten skal kunne bli holdt strafferettslig ansvarlig fordi noen kan sende noe ulovlig som post.

Og til slutt noen praktiske ting som må løses før en kan avgjøre om en datapakke er ulovlig eller ikke.

  • ISPen må vite identiteten til personen som sender pakken og identiteten til den som mottar pakken
  • IPSen må samle data og sette de i kontekst for analyse.
    • Om de er et arkiv (zip) eller lignende, så må disse pakkes ut først.
  • ISPen må vite private key hvis en forbindelse er kryptert.
  • ISPen må vite den personlige film- og/eller musikksamlingen til den som sender f.eks en film eller musikk.
  • ISPen må vite hvem som er venner til den som sender data.

Alle disse må være oppfylt for at en ISP skal kunne avgjøre om f.eks en datapakke er ulovlig eller ikke. Og hvert eneste punkt i denne listen har ISPen ingen rett til å vite noe om. Faktisk så må Politiet ha skjellig grunn til mistanke for en alvorlig forbrytelse for å kunne sjekke (ransake) den private musikksamlingen og filmsamlingen til en privatperson.

Alternativer til kommersiell musikk og kultur.

Dessverre er det ikke mange gode alternativer til gratis og fri musikk der du kan laste ned ogg/vorbis eller mp3-filer. Men noen alternativer er det.

Relaterte linker.

Datakrimutvalget ville innføre kineniske netttilstander i Norge. Datakrimutvalgets rapport minner mest om tilstander fra ideologier som er forbudte og som vi ikke vil assosiere oss med – nemlig nazisme og facisme.

I Sverige er det vedtatt at private aktører skal få utdelt navn og nummer til personen / bedriften bak en IP-adresse. Godt nok bevis er et skjermbilde – noe som kan fabrikeres ved hjelp av en bevismaskin.

Til slutt er det verdt å nevne at folket liker å styre når de vil se filmer på TV.

Musikkindustrien – forkast eller behold?

Dette blogginnlegget ble inspirert av Jan Omdals strålende artikkel Noen forsøker å ta fra deg internett. Selv om den har en noe tabloid tittel, så er det noe hold i det.

På meg virker det som om musikkindustrien – og spesielt den i USA prøver å gjøre absolutt mest mulig jævelskap i sine siste krampetrekninger før den dør – noe som minner om når supernovaer “rydder” litt i nabolaget når den kollapser.

Men fordeler og ulemper med musikkindustrien, slik jeg ser det:

Fordeler:

  • De gir oss musikk og gir enkelte mulighet til å gjøre karriere med musikk. Dette er positivt for de som blir oppdaget og slipper gjennom nåløyet.

Ulemper:

  • Musikken de gir oss er bred og grupper uten bredt potensiale blir ikke satset på. Dette vil si at den eneste musikken de satser på å pumpe ut er pengemaskiner som perler på ei snor. Jeg mener ikke at dette er galt, men jeg mener at det er umoralsk å skylde eksklusivt på fildeling som eneste grunn for å satse kun på bred musikk. “Smal” musikk hadde nok forsvunnet uansett mengde fildeling fra de store.
  • De er store. Med at de er store, følger makt. Med at de har makt så bruker lakeiene til musikkindustrien frykt, usikkerhet og tvil (FUD – fear, uncertainty and doubt) med det resultat at de som blir saksøkt blir redde og går med på å betale noen tusen dollar og ikke flere millioner dollar som kravet blir hvis de går i retten.

Det er også verdt å nevne at musikkindustrien har skylapper på og er drevet av gamle forretningsmodeller som baserte seg på å ha kontroll over folkemassen. Med skylappene ser de bare skogen for svin – de ser ikke det at det er andre ting som konkurrerer om fritidspengene til folk – og de ser heller ikke mulighetene som ligger i skogen. Det de skjønner er at det er penger å tjene på å skremme folk med trusler. Det at noen skarve menneskerettigheter blir forkastet i prosessen er bare en positiv sideeffekt </sarkasme>.

Så, skal musikkindustrien forkastes?

Ja. I allefall i sin nåværende form. I dag kan man kjøpe studioutstyr som er godt nok for å produsere musikk for ikke så mange tusenlapper. Det er en grunn nok til å kjøpe musikk fra indie-labeler som virkelig gjør en god jobb.

PS: Jeg var nok forutinntatt mot musikkindustrien før jeg begynte å skrive på dette innlegget.

Ubegrenset kreditt med datafeil

E24 melder at etter en datafeil fikk Thore Mjeldheim (45) ubegrenset kreditt. Det endte med 30 millioner i minus.

DnB NOR tok affære og truet med det ene og det andre. I retten ble ansvaret til Thore Mjeldheim redusert fra 14.7 millioner kroner til 7 millioner kroner. Banken må dermed ta 7.7 millioner som tap.

Hvis vi snur dette på hodet – at Thore fikk ubegrenset kreditt ved en feil og deretter tjente penger som gress. La oss si, 100 millioner kroner. Hadde da DnB hatt rett til å ta beslag i f.eks 50 millioner kroner?